Barn i Arktis

Hvordan kan vi la våre barn oppdage Arktis som det eventyret det er? Hvordan kan de oppleve Arktis og drivisen som noe annet enn debatter om klimakrise, kull- og petroleumsindustri eller forskerrapporter? Hvordan kan vi gi våre barn kjennskap til Arktis?

Med barn og hundespann i Adventdalen. Foto Olaf Henke

Med barn og hundespann i Adventdalen. Foto Olaf Henke

Værmeldingen for Svalbard 06.11.2016: Full storm, 40 til 100 mm med nedbør i løpet av de neste 48 timene. Regn under 500 m. Det har blitt kalt inn til hastemøte hos Sysselmann. Permafrosten har begynt å tine på overflaten og det er stor fare for jordskred.

Tommy og Janne har to barn, 36 hunder og bor på Svalbard. Hundene bor på en fangststasjon 20 km utenfor Longyearbyen. Værmeldingen for de nærmeste dagene betyr at Tommy har begynt å rigge seg til på fangststasjonen hos hundene. Med seg har han vann, parafin, mat og hundefor. I et 100 års klimaperspektiv er øygruppen Svalbard et ørkenlandskap med rundt 350 mm nedbør årlig og ligger i Arktis, 1200 km fra Nordpolen. Svalbard er dekket til 60 % med bre-is og permafrosten stikker 100 m dypt. Mørketiden varer fra midten av oktober til midten av februar. Polarnatta. Jeg spoler tiden to måneder tilbake.

Fangsstasjonen på Bolterhaugen. Foto Olaf Henke

Fangststasjonen på Bolterhaugen. Foto Olaf Henke

Tommy og Janne inviterte meg med min 9 år gamle sønn og vår venn Espen med sin 9 år gamle datter til Svalbard. ”Vi ønsker å utvikle turer i Arktis for barn og ungdom. Arktiske opplevelser for barnefamilier”. Våre barn lot seg ikke be to ganger, fedrene ikke heller.

Vi kom frem en fredag i september. Det var fortsatt lyse kvelder men snøen hadde allerede lagt seg på fjellet. Svalbards fjelltopper er vidt forskjellige fra norske fjell. Så er også historien til dem en annen. Svalbard har flyttet seg gjennom de siste 100 millioner år helt fra spanske breddegrader. På veien har landet vært under havet og det har oppstått sedimenter, kull, fossiler og de spesielle formene. Vi, fire voksne og fire barn dro ut til hundene på fangststasjonen på Bolterhaugen i Adventdalen. Vann, mat, parafin, våpen, hundemat, alt måtte tas med fra Longyearbyen. Siden det er permafrost finnes det ikke vann og avløp. All søppel må sorteres i forbrenningsanlegget i Longyearbyen. På veien ut ser vi en død rein som har ligget på samme sted i flere år. Nedbrytningsprosesser i Arktis tar sin tid.

På kvelden begynte et helikopter å sirkle over hytta vår. Et sikkert tegn på at det er isbjørn i nærheten. Med kikkerten fant vi dem, to kilometer østover i dalen. En isbjørnbinne med unge lusket i to døgn rundt Bolterhaugen. Sysselmannens helikopter passet på at den holdt seg unna hyttene. Når vi beveget oss ute, måtte vi følge med hele tiden. Vi så hvordan binna og ungen hennes beveget seg over store avstander over kort tid. Det var lett å forstå at våpenet alltid må være med når en dra på tur ut fra sentrum av Longyearbyen. Flokker med gjess ventet enda en stund med sydentur og lot seg ikke skremme av helikopteren.

På isbjørnpost. Foto Olaf Henke

På isbjørnpost. Foto Olaf Henke

Etter en rolig natt dro vi ut og fisket. Med havhester, polarmåker og lundefugl rundt oss. Ute i den lille båten på den store Isfjorden bekreftet de andre opplevelsen av et fenomen som jeg oppdaget allerede første gang jeg kom til Svalbard. Himmelen er nærmere. Eller, på Svalbard er det liksom litt mindre plass mellom havet og universet. Vi var alle enige om det og forskjellige teorier om mindre partikler i arktisk luft som gjør at avstander synes kortere, til at atmosfæren er tynnere ved Nordpolen, ble drøftet. Torsk og kolje bet på 80 meters dyp og smakte utsøkt.

Fiske på Isfjorden. Foto Olaf Henke

Fiske på Isfjorden. Foto Olaf Henke

Vi gikk på Longyear-breen for å finne fossiler. Hvilket menneske kan motstå en skattejakt? Kulden ble glemt i letingens hete. Sedimentstein ble åpnet med hammer. Forkullet gress, trevirke og blader kom frem. Dinosaur og skoger vokste frem i vår fantasi i dette nå ufruktbare landskapet.

Jakt på fossiler. Foto Olaf Henke

Jakt på fossiler. Foto Olaf Henke

Våre barn er vant med hundekjøring siden også Espen og jeg har hundespann hjemme. Så det var en ikke uvant fornøyelse for våre barn å trene de 36 hundene på fangststasjonen med vogn. For Tommy og Janne var det derimot en test for hvordan man kan tilrettelegge hundekjøring med barn i Arktis. Hvordan blir det en tur der barna er aktive slik at de glemmer kulden og den sure vinden? Hvor mye ansvar kan de ta? Eller er ansvar noe man gir? Vår erfaring med hundekjøring er at familier som deltar, opplever et fellesskap der alle er likestilt. Alle har en opplevelse av hunder som vakre, snille og litt voldsomme. Alle er skeptiske til hvor trygge de kan være. Å stå på en slede eller vogn med kun et kobbel av hunder og et urørt landskap foran seg, gir en kriblende mestringsfølelse. Bare fantasien setter grenser.

”Intelligens er utvikling av forestillingsevnen”, mener jeg å huske å ha lest hos Albert Einstein en gang. Fantasi er en vesentlig del av å gi oss indre motivasjon, har jeg funnet ut. Fantasi, motivasjon og mestringsfølelse er de viktigste faktorene for å oppnå mål i livet. Skolen som gir de beste rammene til å oppnå slike ferdigheter, er naturen. Læremesterne må være ansvarsfulle voksne som gjennom erfaring er trygge i naturen. Det trengs ingen eksamen men erfaring.

Etter endt opphold holdt niåringene hver sitt foredrag om sin tur til Svalbard. De laget ”Quiz” og viste frem fossiler fra en tid der det levde dinosaur på kloden. Min sønn sa forleden dag, at han ønsker å bli barnehageassistent i Longyearbyen. Der kan han gå på tur med gevær og barn, lete etter fossiler, fiske, jakte reinsdyr og gjess og han trenger ikke å betale skatt. Det er viktig å ha noen mål i livet.

Jeg er overbevist om at vår reise til Svalbard blir starten til et viktig prosjekt. Jeg har stor tro på at Arctic Husky Travellers på Svalbard og Naturveiviser klarer å utvikle opplevelsestilbud for barn, ungdom og familier som inspirerer fantasien, gir mestringsfølelse og motivasjon.

Opplevelsene som Arctic Husky Travellers tilbyr på Svalbard, gi en unik mulighet å la våre barn bli kjent med Arktis som det eventyret det faktisk er.

Mestring. Foto Olaf Henke

Mestring. Foto Olaf Henke

 

 

Atmosfære – Landskapskunst i Synnfjell

Filmcamp Høgkampvatn. Foto Olaf Henke

Filmcamp Høgkampvatn. Foto Olaf Henke

Atmosfære – Landskapskunst i Vintersynnfjell

Når skapende mennesker møtes og drømmer i lag, da oppstår det unike prosjekter. Slik var det med Mush Synnfjell og slik ble det når en polfarer, to designere, en IT konsulent, en kunstner, en arkitekt, to kameramenn, en programleder og en sauebonde dro med 12 sledehunder til Høykampvatn i Synnfjell for å lage en kule (gresk: sphere) over en helg.

Kunstneren Peder Istad har sammen med venner hatt en idé om å dra på venneskitur med iglobygging. Siden Peder og vennene hans aldri er fornøyde med eksisterende løsninger og teknikker ble iglobygging til kulebygging og kulene ble plassert i spektakulært  landskap. Siden har det blitt seks slike kule–turer rundt om i Norge og Sverige. Snøkula som skulptur har blitt bare en bit av den skapende prosessen. Det har blitt mye mer ”a social sculpture” (J. Beuys) som ble skapt. Planlegge sammen, finne et naturrom sammen, ligge i leir sammen, arbeide sammen, fryse sammen, tar vare på hverandre. Alt for å skape noe.

Peder, Daniel og jeg satt og hvilte etter en lang dag i januar med iskunstbygging i Brummendal, da det kommer inn en forespørsel fra NRK om å følge et skulpturprosjekt i is eller snø til en ny serie som skal hete ”Thomas og den vanskelige kunsten”.

”Olaf og Daniel, er dere med på et nytt kuleprosjekt?” spør Peder. ”Ja. Og jeg har lyst å kjøre dit med hunder og jeg vil har det i Synnfjell.”svarte jeg kontant. ”Knall, du tar logistikken. Jeg ringer de andre.” Det tok få dager og alle hadde satt av tid og en dato var avtalt.

I motsetning til tidligere Sfære – turer, der utstyret begrenset seg til ski, soveposer, spader, noen handsager og noe mat og drikke ble det denne gangen en filmcamp som måtte settes opp. Ikke visste jeg at lading av dronebatterier er ekstremt brannfarlig. Programlederen Thomas skulle kjøre hundeslede for første gang. Kameramennene trengte vinterutstyr og skuter. Bygda Torpa løste utfordringen med å sette opp en filmcamp. Skuterne fra Torpa Idrettslag ble stilt til disposisjon. Kommunen bidro med noe penger til camputstyr. Rune Nilsen ble personlig guide for NRK skuterpatruljen. Løypekjørerne fra Mush kjørte opp hundeløype.

Halve prosessen av å lage landskapskunst er å finne en plass, et rom, en scene i landskapet. Bortsett fra meg (og Rune Nilsen) hadde ingen vært i Synnfjell før. Når jeg går på ski eller kjører med hundene mine i vinterfjellet, synfarer jeg alltid landskapet etter muligheter for landskapskunst. Det dykker bare bilder opp i hodet mitt. Uansett hvor i landet. Sommeren som vinteren. Det har bare blitt sånn. Nå hadde jeg sett ut en plass på nordsiden av Synnfjell. En skrent med utsikt mot Rondane og Jotunheimen. En plassering som kunne gi inntrykk av at kula kan trille inn i fjellbjørkeskogen ned til Langsua nasjonalpark.

En fredag i mars, rundt middagstid, sto vi i hundegården min. Thomas, Sølve og Lars fra NRK. Willy Gautvik, polfarer. Peder Istad, kunstner. Martin Glomnes, arkitekt. Marius Andresen, industridesigner. Daniel Lembke, IT konsulent. Rune Nilsen, sauebonde. Og jeg med min familie som hadde stått på i dagene før med å pakke og lage mat og trene hunder til turen. Og det hadde snødd dagen før. Mye. Og det var tåkesuppe i lufta. Null sikt i høyden. Jeg tok en avgjørelse der og da. Vi dra ikke til nordre Synnfjell. Vi dra til Høykampvatn. Mye kortere. Sparer tid. Jeg så for meg å kunne plassere kula på vestsiden av vannet med Hemsedalsfjellet i bakgrunn sett fra øst. Filmcamp på vannet. Ørkenlandskap med mye himmel. Spektakulær lyssettning ved sol og måne. Bryte den rette linja som skavlen lager som horisont med en kule.

Alberta, Nansen og Johansen, Daniel. Foto Olaf Henke

Halv fire på ettermiddagen er alle kommet fram på Høykampvannet. Med skuter, med hunder, med ski og pulker. Etter pulsen og mørke som senker seg er det bred enighet om at det var rett å velge en nærmere location. Men hvor skal vi bygge kula? Sikten er på 50 meter. Vi setter opp campen på vannet og Peder og jeg spenner på oss ski og prøver lykken. Jeg prøver å forstille meg landskapet. Jeg finner skavlen ved enden av vannet. Jeg finner ved å kjenne etter på ski horisontlinja sett fra vannet. Peder mener snøkonsistensen i skavlen er perfekt til å lage snøklosser. Da er det å sette i gang. Vi former og tråkker et fundament. Tidligere kuler har hatt en diameter på 3,5 meter. Men nå var vi på TV. Så det ble tatt en beslutning som går i kategorien: Ikke prøv dette hjemme. 5 meter skulle den bli. Innvendinger fra oss som er pragmatisk overfor matematiske regler ble slått ned med gode argumenter som snøkvalitet og enestående fra den kreative avdelingen. For å ta det med en gang. Kvalitet oppstår når det pragmatiske og det kreative inngår kompromiss. Det skulle vi har gjort men ikke alltid snakker drømmer og fornuft sammen. Nærmere slutten av natta var fundamentet på seks meter i diameter og tre meter tykkelse ferdig.

Håndverk. Foto Inga Dansberg

Håndverk. Foto Inga Dansberg

Etter mat og øyehvil ble det bygging. Først måtte det etableres et snøklossbrudd. Så skal det lages en spiralformede sirkel som er omtrent 30 cm høy og tykk. I midten av sirkelen festes det et tau med lengden på radius, i vårt tilfelle 2,5m. Tauet brukes som en passer til å lage en perfekt sirkel i første omfar. Siden måler en vinkelen på oversiden av klossene før neste omfar settes. Følger man tauet nøyaktig møtes veggene i 2,5 meters høyde akkurat over  sentrumet av sirkelen som utgjorde første rundingen. En perfekt halvkule. Etterpå blir fundamentet som er 3 meter høyt, formet som en halvkule slik at resultatet blir en kule som er halvt fylt med snø.

Finale. Den siste snøblokken lukker kulen. Foto Olaf Henke

Finale. Den siste snøblokken lukker kulen. Foto Olaf Henke

Seks mann i mørke med hodelykter som graver i snøbrudd og byggmestere som jobber med handsag, spade og stilas i snø gir en følelse av gammel katedralbygging. Teknikker er jo delvis de samme. Det var en uvant situasjon for oss seks kunstnere å ha mikrofon og kamera på hele tiden. Jo høyere vi bygger, jo brattere blir takoverhenget. Usikkerheten blir stor blant oss om det er mulig å lukke taket. Tv teamet lukter katastrofe. Vi også. Det er for sent å snu. Ut på ettermiddagen letter tåka. Plasseringen er perfekt og det gi oss ekstra energi. Rundt midnatt er vi slitene. Farlig slitene. Vi kan ikke slurve nå. Planen var å sove i natt i igloen. Men vi er langt ifra å få den ferdig. Det hjelper ikke. Vi trenger mat og litt soveposetid. Ved daggry samles vi på byggeplassen igjen. Veggene hadde sunket sammen og den perfekte kuleformen var ødelagt av tyngdekraften. Men nå våknet fanden i oss. Om den ikke skulle bli en perfekt kule skulle den lages ferdig. TV eller ei. Støttesøyler blir etablert. Det perfekte taklokket blir skjært. 12 hender løfter det på plass. Den passer. Gratulasjoner. Finpussing. Forming av fundamentdelen. Martin, Marius og Willy må hjem til forpliktelser. Peder, Daniel og jeg blir ei natt til. Tar bilder. Vi nyter tiden i galleriet. Rydde leiren og kjører med hundene hjem.

Skulpturen i snø varte bare i noen dager. Fra utenforstående får jeg alltid spørsmålet: Er det verdt det? All de pengene det koster og all den svetten. For hva? En mislykket iglo som er borte etter noen dager? Vel, hva kan jeg svare? Kunsten er ikke nødvendigvis et varig resultat. Kunsten, som betyr å skape, er en prosess. Og det skapes gjennom å prøves. Utfordre det kjente. Våge seg inn i hvite områder på dit eget kart. Skape debatt. Gjør en det samme med andre er den sosiale prosessen et kunstverk i seg selv. Et verk som Joseph Beuys kalte en sosial skulptur. Derfor kalte vi kula som ikke ble perfekt i Synnfell for Atmosfære. Det er bilder og historier som ble skapt. Og kompetanse. Kanskje finner du flere svar når du ser på NRK sitt program ”Thomas og den vanskelige kunsten.” Det blir garantert flere kule turer på oss.

Atmosfære i Synnfjell. Foto Olaf Henke

Atmosfære i Synnfjell. Foto Olaf Henke

 

 

Naturens værekraft – debatt om en ny, norsk naturpolitikk

Stiftelsen Naturfilosofisk seminar har siden 1995 arrangert seminarer på ideell basis. Årets seminar fant sted første dagen i november på Litteraturhuset i Oslo. I overkant av 70 deltagere var lydhør for innleggene som ble holdt av Dag Ove Hessen – professor ved Universitetet i Oslo,  Hans Kolstad – filosof og forfatter, Rasmus Hansson – biolog og stortingsrepresentant for Miljøpartiet De Grønne, Hanna Melhus – leder for landsstyret i Den norske turistforening Ung, Hilde Charlotte Solheim – direktør for Virke Reiseliv og kultur og Bjørn Tordsson – førsteamanuensis ved Høgskolen i Telemark, Bø. Vel så viktig som innleggene, var de etterfølgende samtalene mellom deltagerne og  foredragsholderne. Evner mennesket å ta et steg ut av en kortsiktig rasjonalitet som har gjort oss ‹tingrike› men ‹tidfattige› og har ledet til en fragmentering av vår naturforståelse? Vil mennesket fortsette å følge kvantifikasjonens galskap og utøve teknisk makt overfor naturen – eller er vi i stand til å gjenoppdage det prosessuelle i naturen og mennesket; en utvidet tenkemåte som gjør oss i stand til å se samspillet mellom kultur, natur og økonomi? Hvordan kan tanke lede til handling?

Slike spørsmål har også Sigmund Kvaløy Setreng vært opptatt av siden slutten av 1960-tallet. Sigmund slo tidlig fast at det ikke er nok å utvikle en økofilosofi uten også å være et handlende menneske. Han var (øko)politisk aktivist med kampen for naturens værekraft og menneskeverdige levemåter – der retten til personlig mangfold, meningsfylt arbeid, levende lokalsamfunn og ekte demokrati er to sider av samme sak – som drivkraft for hans totalengasjement. Tiden har ikke gjort dette ansvaret mindre – også i dag må vi være fryktløse, forlate vår komfortsone, finne egne skapende og improviserende evner og være med i denne kampen ­– den gir livsmening.

I boka ”Elvetid” formulerer Sigmund seg slik:

‹Jeg har tatt intet mer alvorlig enn dette: Å søke å filosofere som praktisk, eksperimenterende – alltid politisk relevant handling. Poenget er å forme og videreutvikle ens engasjerte tanke med rytme som det formgivende – det som konstant men organisk sammenhengende åpner for det nye; (…)›

‹Min oppfatning er at personmangfoldet kan utvikles som noe byggende og livsstyrkende, – og at mennesket kan øve seg opp til å bruke det bevisst i denne retning: Da kan det bli et frihetspotensial av grensesprengende dimensjoner.›

Økofilosofen

Økofilosofen – utsnitt av en tegning skapt av Sigmund Kvaløy Setreng

“Lev vel” – en grønnere og mer bærekraftig hverdag?

På torsdag, 30. oktober åpner utstillingen “Lev vel” på DogA, norsk design– og arkitektursenter i Hausmannsgata i Oslo. Utstillingen viser forbrukssamfunnets moderne utfordringer ved å presentere designløsninger innen mat, tekstil og bolig. “Lev vel” ønsker å inspirere til en grønnere og mer bærekraftig hverdag. Boka “Elvetid” ved Sigmund Kvaløy Setreng vil være å finne til salg på DogA fra utstillingen åpner sine dører førstkommende torsdag kl.18.

For de som ønsker å bestille boka Elvetid direkte hos oss, se gjerne her.

ForordFoto ServoglobeFoto FriluftslivFoto FotoFoto

Boka ‹Elvetid› på Litteraturhuset i Oslo 1. november

Boka ‹Elvetid› ved forfatter Sigmund Kvaløy Setreng kan bestilles gjennom utgiveren Naturveiviser, se her. 1. november derimot holder Naturfilosofisk semniar arrangementet ‹Ny norsk naturpolitikk› mellom kl.10 og kl.16 på Litteraturhuset i Oslo. Naturveiviser vil være tilstede under hele seminaret og tilbyr boka for salg. For mer informasjon om seminaret, ønsker vi å henvise til naturvernforbundet sin arrangementsside, se her.

Human thinking

Human thinking – tegnet av Sigmund Kvaløy Setreng

Inspirerende lansering av ‹Elvetid› på Ramme gård

Over 70 mennesker var samlet på den økologiske gården Ramme på Hvitsten for å ta del i lanseringen av boka ‹Elvetid›. Samme dagen skulle forfatteren av boka, Sigmund Kvaløy Setreng fylle 80 år. Sigmund døde 27. mai i år og dagen ble også en markering av hans mangfoldige liv. En hagevandring på slutten av arrangementet og før mørket senket seg, pirret sansene.

Boka kan bestilles på f2@f2.no  – for mer informasjon klikk her.

IMG_2083

Bjørn Tordsson forteller om boka på Ramme gård