Atmosfære – Landskapskunst i Synnfjell

Filmcamp Høgkampvatn. Foto Olaf Henke

Filmcamp Høgkampvatn. Foto Olaf Henke

Atmosfære – Landskapskunst i Vintersynnfjell

Når skapende mennesker møtes og drømmer i lag, da oppstår det unike prosjekter. Slik var det med Mush Synnfjell og slik ble det når en polfarer, to designere, en IT konsulent, en kunstner, en arkitekt, to kameramenn, en programleder og en sauebonde dro med 12 sledehunder til Høykampvatn i Synnfjell for å lage en kule (gresk: sphere) over en helg.

Kunstneren Peder Istad har sammen med venner hatt en idé om å dra på venneskitur med iglobygging. Siden Peder og vennene hans aldri er fornøyde med eksisterende løsninger og teknikker ble iglobygging til kulebygging og kulene ble plassert i spektakulært  landskap. Siden har det blitt seks slike kule–turer rundt om i Norge og Sverige. Snøkula som skulptur har blitt bare en bit av den skapende prosessen. Det har blitt mye mer ”a social sculpture” (J. Beuys) som ble skapt. Planlegge sammen, finne et naturrom sammen, ligge i leir sammen, arbeide sammen, fryse sammen, tar vare på hverandre. Alt for å skape noe.

Peder, Daniel og jeg satt og hvilte etter en lang dag i januar med iskunstbygging i Brummendal, da det kommer inn en forespørsel fra NRK om å følge et skulpturprosjekt i is eller snø til en ny serie som skal hete ”Thomas og den vanskelige kunsten”.

”Olaf og Daniel, er dere med på et nytt kuleprosjekt?” spør Peder. ”Ja. Og jeg har lyst å kjøre dit med hunder og jeg vil har det i Synnfjell.”svarte jeg kontant. ”Knall, du tar logistikken. Jeg ringer de andre.” Det tok få dager og alle hadde satt av tid og en dato var avtalt.

I motsetning til tidligere Sfære – turer, der utstyret begrenset seg til ski, soveposer, spader, noen handsager og noe mat og drikke ble det denne gangen en filmcamp som måtte settes opp. Ikke visste jeg at lading av dronebatterier er ekstremt brannfarlig. Programlederen Thomas skulle kjøre hundeslede for første gang. Kameramennene trengte vinterutstyr og skuter. Bygda Torpa løste utfordringen med å sette opp en filmcamp. Skuterne fra Torpa Idrettslag ble stilt til disposisjon. Kommunen bidro med noe penger til camputstyr. Rune Nilsen ble personlig guide for NRK skuterpatruljen. Løypekjørerne fra Mush kjørte opp hundeløype.

Halve prosessen av å lage landskapskunst er å finne en plass, et rom, en scene i landskapet. Bortsett fra meg (og Rune Nilsen) hadde ingen vært i Synnfjell før. Når jeg går på ski eller kjører med hundene mine i vinterfjellet, synfarer jeg alltid landskapet etter muligheter for landskapskunst. Det dykker bare bilder opp i hodet mitt. Uansett hvor i landet. Sommeren som vinteren. Det har bare blitt sånn. Nå hadde jeg sett ut en plass på nordsiden av Synnfjell. En skrent med utsikt mot Rondane og Jotunheimen. En plassering som kunne gi inntrykk av at kula kan trille inn i fjellbjørkeskogen ned til Langsua nasjonalpark.

En fredag i mars, rundt middagstid, sto vi i hundegården min. Thomas, Sølve og Lars fra NRK. Willy Gautvik, polfarer. Peder Istad, kunstner. Martin Glomnes, arkitekt. Marius Andresen, industridesigner. Daniel Lembke, IT konsulent. Rune Nilsen, sauebonde. Og jeg med min familie som hadde stått på i dagene før med å pakke og lage mat og trene hunder til turen. Og det hadde snødd dagen før. Mye. Og det var tåkesuppe i lufta. Null sikt i høyden. Jeg tok en avgjørelse der og da. Vi dra ikke til nordre Synnfjell. Vi dra til Høykampvatn. Mye kortere. Sparer tid. Jeg så for meg å kunne plassere kula på vestsiden av vannet med Hemsedalsfjellet i bakgrunn sett fra øst. Filmcamp på vannet. Ørkenlandskap med mye himmel. Spektakulær lyssettning ved sol og måne. Bryte den rette linja som skavlen lager som horisont med en kule.

Alberta, Nansen og Johansen, Daniel. Foto Olaf Henke

Halv fire på ettermiddagen er alle kommet fram på Høykampvannet. Med skuter, med hunder, med ski og pulker. Etter pulsen og mørke som senker seg er det bred enighet om at det var rett å velge en nærmere location. Men hvor skal vi bygge kula? Sikten er på 50 meter. Vi setter opp campen på vannet og Peder og jeg spenner på oss ski og prøver lykken. Jeg prøver å forstille meg landskapet. Jeg finner skavlen ved enden av vannet. Jeg finner ved å kjenne etter på ski horisontlinja sett fra vannet. Peder mener snøkonsistensen i skavlen er perfekt til å lage snøklosser. Da er det å sette i gang. Vi former og tråkker et fundament. Tidligere kuler har hatt en diameter på 3,5 meter. Men nå var vi på TV. Så det ble tatt en beslutning som går i kategorien: Ikke prøv dette hjemme. 5 meter skulle den bli. Innvendinger fra oss som er pragmatisk overfor matematiske regler ble slått ned med gode argumenter som snøkvalitet og enestående fra den kreative avdelingen. For å ta det med en gang. Kvalitet oppstår når det pragmatiske og det kreative inngår kompromiss. Det skulle vi har gjort men ikke alltid snakker drømmer og fornuft sammen. Nærmere slutten av natta var fundamentet på seks meter i diameter og tre meter tykkelse ferdig.

Håndverk. Foto Inga Dansberg

Håndverk. Foto Inga Dansberg

Etter mat og øyehvil ble det bygging. Først måtte det etableres et snøklossbrudd. Så skal det lages en spiralformede sirkel som er omtrent 30 cm høy og tykk. I midten av sirkelen festes det et tau med lengden på radius, i vårt tilfelle 2,5m. Tauet brukes som en passer til å lage en perfekt sirkel i første omfar. Siden måler en vinkelen på oversiden av klossene før neste omfar settes. Følger man tauet nøyaktig møtes veggene i 2,5 meters høyde akkurat over  sentrumet av sirkelen som utgjorde første rundingen. En perfekt halvkule. Etterpå blir fundamentet som er 3 meter høyt, formet som en halvkule slik at resultatet blir en kule som er halvt fylt med snø.

Finale. Den siste snøblokken lukker kulen. Foto Olaf Henke

Finale. Den siste snøblokken lukker kulen. Foto Olaf Henke

Seks mann i mørke med hodelykter som graver i snøbrudd og byggmestere som jobber med handsag, spade og stilas i snø gir en følelse av gammel katedralbygging. Teknikker er jo delvis de samme. Det var en uvant situasjon for oss seks kunstnere å ha mikrofon og kamera på hele tiden. Jo høyere vi bygger, jo brattere blir takoverhenget. Usikkerheten blir stor blant oss om det er mulig å lukke taket. Tv teamet lukter katastrofe. Vi også. Det er for sent å snu. Ut på ettermiddagen letter tåka. Plasseringen er perfekt og det gi oss ekstra energi. Rundt midnatt er vi slitene. Farlig slitene. Vi kan ikke slurve nå. Planen var å sove i natt i igloen. Men vi er langt ifra å få den ferdig. Det hjelper ikke. Vi trenger mat og litt soveposetid. Ved daggry samles vi på byggeplassen igjen. Veggene hadde sunket sammen og den perfekte kuleformen var ødelagt av tyngdekraften. Men nå våknet fanden i oss. Om den ikke skulle bli en perfekt kule skulle den lages ferdig. TV eller ei. Støttesøyler blir etablert. Det perfekte taklokket blir skjært. 12 hender løfter det på plass. Den passer. Gratulasjoner. Finpussing. Forming av fundamentdelen. Martin, Marius og Willy må hjem til forpliktelser. Peder, Daniel og jeg blir ei natt til. Tar bilder. Vi nyter tiden i galleriet. Rydde leiren og kjører med hundene hjem.

Skulpturen i snø varte bare i noen dager. Fra utenforstående får jeg alltid spørsmålet: Er det verdt det? All de pengene det koster og all den svetten. For hva? En mislykket iglo som er borte etter noen dager? Vel, hva kan jeg svare? Kunsten er ikke nødvendigvis et varig resultat. Kunsten, som betyr å skape, er en prosess. Og det skapes gjennom å prøves. Utfordre det kjente. Våge seg inn i hvite områder på dit eget kart. Skape debatt. Gjør en det samme med andre er den sosiale prosessen et kunstverk i seg selv. Et verk som Joseph Beuys kalte en sosial skulptur. Derfor kalte vi kula som ikke ble perfekt i Synnfell for Atmosfære. Det er bilder og historier som ble skapt. Og kompetanse. Kanskje finner du flere svar når du ser på NRK sitt program ”Thomas og den vanskelige kunsten.” Det blir garantert flere kule turer på oss.

Atmosfære i Synnfjell. Foto Olaf Henke

Atmosfære i Synnfjell. Foto Olaf Henke